Vi har mønster vi mennesker.
Mønster i hvem vi tiltrekker oss bla.
Jeg vil beskrive en episode fra da jeg var ung og min kjæreste den gang, kom hjem fra en reise og han hadde noe trykkende på hjertet. – Fortell, sa jeg mildt og vennlig. Jeg kan godt like når folk er åpne og vil dele fra sitt liv til meg. Det kom rask; han hadde vært på horehus sammen med den gjengen han hadde vært på tur sammen med. Han sa alt han hadde på hjertet i løpet av to minutter. Noen av mennene hadde hatt sex med prostituerte, men ikke han selv, men han hadde vært der, bare til stede. Jeg antok at det var slik som han sa. Jeg var ung og husker at det var vanskelig å helt vite hva jeg skulle tenke og mene om saken. Jeg snakket med en venninne om dette, og hun hadde tydeligere meninger enn meg om saken; Dette er ikke bra, Cathrine.
Men jeg har enda ikke kommet til poenget.
For mens jeg ikke ga ham kritikk for at han hadde vært der, så var det jeg som endte opp med å få kritikk. Ja, problemet var ikke han, hans valg om å bli med til horehuset eller hans besøk der. Problemet var meg, fordi jeg hadde gått bak hans rygg og fortalt dette til min venninne.
I ettertid så har jeg reflektert mye over denne situasjonens absurditet. Også fordi jeg har hatt mange slike episoder med en bestemt type menn oppigjennom. Ting som blir vridd og vendt på, og jeg har sittet tilbake forvirret og sint, jeg har prøvd å forklare meg i mente, men om det nytter, nei, det kan du være sikker på ikke går.
Kanskje var det dumt at jeg fortalte dette til min venninne. Jeg er ikke perfekt, har aldri vært det og en ting er sikkert, jeg kommer aldri til å bli det heller, og jeg vil heller ikke måtte bli perfekt for å kunne ha et godt forhold til en mann. Men slik jeg ser det nå nå og så slik jeg så det da, så var dette en avledningmanøver fra hans sin side, en slags «smart» måte å omplassere skyld, for viss jeg fikk skylden, så gikk han klar av det.
Jeg tror heller ikke man kan forandre mennesker som har slike mønster. Eller, jeg har i alle fall ikke hatt så særlig god sukess med det, og jeg har virkelig prøvd, i åresvis og med ulike menn. Så jeg tror det er sant som de sier, slutt å prøve å forandre andre/dem, og se heller på hva i deg som gjør at du velger å relatere til dem i utgangspunket, når kommunikasjonen åpenbart har klare begrensninger og relasjonen tar vesentlig mer enn det den gir.
Viss det er min skyld, så er ansvaret mitt, men å ta ansvar for noe man ikke har satt igang selv, da har man med manipulasjon å gjøre og manipulasjon kan bare skje dersom mottaker tillater det. Husk det da. Stol på egen magefølelse. Stol på deg selv. Det ER lett å tro på, at viss man bare forklarer denne mannen den ene, andre og det tredje, så vil han selv til slutt forstå situasjonen, ta ansvar for sitt og slik finner vi en løsning sammen. Glem det. Det var som en annen eks sa da vi hadde en god prat som venner noen år etter bruddet; han hadde tenkt mye over forholdet vårt han og de problemene vi hadde men han var viss på (det var virkelig ingen tvil i ham, han var 100 % sikker) at alle våre fall-outs, de lå ikke hos ham, men hos meg. Da var jeg like sikker, skråsikker faktisk, på at han hadde ikke blitt noe klokere siden sist og mest trolig aldri ville bli det, og det var helt ok, jeg sa takk for meg, viss på at jeg iallefall ikke skulle tilbake, men videre. Der det ikke er vilje til å forstå, så vet jeg at det ikke er potensiale for bedring.
En psykolog jeg snakket med en gang, han heter Harald Vestgöte Kirsebom, han gikk lenger han, og sa at de mennesker som ikke evner å be om unnskyldning når de selv har skyld, de er ikke mennesker, men reptiler. Han mente at det menneskelige innebærer å evne å si unnskyld og det er det ordet som er med på å gjøre oss menneskelige. Jeg har for lengst selv mistet telling for de alle de ganger som jeg har bedt om unnskyldning der en annen har startet, fordi det gir en midlertidig løsning på problemet og samtidig har utsatt det valget jeg hele tiden har visst at jeg måtte ta før eller siden- å gå. Psykolog Sidsel Gran sier det fint i sin bok «Det er slutt»; – Vi gjør det ikke slutt for raskt i forhold, men for sent. Og egentlig: Hvorfor bli noe som helst sted, viss det stedet ikke er et godt sted å være.
Ja, alle har vi våre mønster. Mine mønster har hett: unnvikende og konfliktsky. Etter år i terapi og selvutvikling, kan jeg si ifra og gjør det instinktiv før du får sagt kake, fordi aldri mer vil jeg gå med på en slik destruktiv dynamikk med noen mann. Men jeg ble fordi tross alt så fikk jeg mye der jeg var, men til en relativt høy pris som jeg ikke er villig til å betale igjen.
Vi lever dette ene livet, så la det leves bra. Og VISS det skulle være en måte å få andre til å forandre seg på, så tror jeg det å være ekte og sann med egne behov, er veien å gå. Disse mennene har ofte en spesiell tiltrekningskraft på damer, så dessverre er det bare «next» som gjelder, og slik slipper de noengang å måtte forandre seg, fordi det står alltid en ny dame og venter rundt neste sving.
Siste kommentarer