Etter en dyp meditasjon i går, sitter jeg i dag med en fin klarhet i kropp og sinn. Jeg reflekterer over livet mitt.
Jeg tenker på hvordan vi mennesker er «skrudd sammen». Noen og noe er innafor og velkomment, mens andre og annet ikke er det, altså er utenfor og mindre velkomment. Jeg lurer på om det er her vi mennesker trer litt feil da, når vi sier ja kun til det som er behagelig og gir velbehag. Men at det ikke gir særlig grad av personlig vekst.
Jeg har nettopp sett en video av ei jente som var frustrert fordi hun ikke fikk støtte av familie i en sak hun står i. Hun har sterke meninger og er ikke redd for å ytre dem, hvilke gjør henne «lagelig for hogg».
Ingen VIL ha ubehag. Viss jeg selv ikke hadde hatt noe annet valg så ville jeg nok ganske sikkert selv valgt å blitt i komforsonen. Men ja, vi har ikke alle hatt den luksusen i livet som det er å bli der man er.
Da jeg studerte til sivilkøkonom så leste jeg om to dynamikker som må være til stede i enhver organisasjon for at den skal kunne overleve; exploration (utforskning) og exploitation (utvinning). Altså må det være en balanse mellom å utforske nytt og å utvinne/behold det man allerede har. For mye nytt og for mye gammelt er begge farlige strategier, vi trenger en balanse.
Så viss det skal være konflikt og vekst «hele tiden»; så vil det bli overload, men samtidig, viss man ikke skal gi det plass i det hele tatt, så vil man stå stille og på sikt stagnere.
Jeg startet vildekraft, firmaet mitt, i 2020, før covid. Jeg var sunn og sterk og med masse pågangsmot. Og vi hadde det veldig fint en god stund. Jeg hadde masse overskudd og godt humør og møtte folk fra det stedet, men rauset, tolmodighet og alltid lyttende. Det var sant da. Det var yoga, så lunstreff hver dag, så mer yoga. Livet var fint, godt og trygt, det var en drømmetilværelse for min del. Jeg kunne skape min egen hverdag og samarbeidet med mange dyktige folk. Så kom covid, og tidlig i forløpet ble jeg syk, jeg kaller det bare «covid-relatert». Som selvstendig næringsdrivende i et enkelpersonforetak hvor man ikke er ansatt, så har man begrensete rettigheter i slike situasjoner. Jeg var syk men måtte jobbe. Til slutt gikk ikke dette lenger, da jeg var blant de kvinnene som fikk heftige blødninger grunnet covid, Det endte til slutt opp med en blodprosent på 4 hvilke er på grensen av hva kroppen kan tåle og jeg fikk høre at viss jeg ikke lot meg innelegge og få tilførsel av blod, så kunne hjertet mitt stoppe når som helst. Jeg kjørte selv til legen den morgenen, da hadde jeg måtte sitte og lage frokost til sønnen min de siste uken, og legen sa «du er sterk, viss du har klart å kjøre hit selv». Poenget mitt kommer nå- i denne perioden var jeg ikke lenger meg selv, barnefar foreslo at sønnen vår skulle bo hos ham en stund for han sa hvor syk jeg var. Jeg hadde da folk til å jobbe for meg på yogasenteret, men der jeg før var solid, tolerant og forståelsesfull, så var jeg ikke det på samme måte nå. Jeg som alltid hadde vært en ja-person, tilpasningsdyktig og søt og blid hele tiden, måtte nå bli kort, konsis og forenkle alt. Jeg husker jeg hadde ei som jobbet for meg, hun slet med angst og det var viktig for henne at alt ble lagt til rette for henne slik at hun klarte jobben. Dette var ingen problem frem til nå, men nå ble det et problem, fordi jeg sa nå nei til å møte henne på alle hennes krav og krevde istedenfor at hun måtte delta mer aktivt i det praktiske arbeidet. Det ble krise, fordi ingen hadde nok før utfordret henne slik, hun var ei jente som var vant til at alt ble tilrettelagt rundt hennes angst. Det endte i konflikt. Dumt, men ja, slik ble det. Til nå hadde jeg forstått henne «ihjel»; men jeg hadde ikke på det tidspunktet den ressursen. Jeg hadde trengt at HUN forstod meg og min situasjon og at det var kritisk. Hun klarte ikke det.
Så skulle det blir flere av disse situasjonene, på rekke og rad.
I ettertid ser jeg at jeg «trengte» å få disse alvorlige blødningene. Jeg forstod at uten denne sykdomstilstandet, som presset meg «to my core», så tror jeg ikke at jeg hadde klart å komme ut av mitt mønster som «pleaser».
Det jeg også lærte, er at folk ikke gir slipp på konflikter. De ruger på dem og niholder på dem. Det var jeg som gjorde dette mot henne, og mot de andre. Er det noe vi mennesker for enhver pris ikke vil slippe, så er det vår høyst aktede, nedarvede og vel fortjente offer-rolle.
Og/men, jeg tror, at for den våkne mannen/kvinnen i gata, så ligger det en mulighet her, som man egentlig ikke bør la gå fra seg: Hva i dette kan brukes til noe?
Kanskje er det og den du er akkurat bakenfor den rollen eller hatten du tar på deg og gjemmer deg bak i konflikt?
Men istedenfor VELGER VI, å tro på det, at det er den andres skyld, hun (jeg feks) har skylden, så da kan man selv gå fri.
Dette er et stort tema og jeg både har selv vært i offer-rollen og jeg er del fortsatt til tider, men fordi jeg har knekt den koden, så er jeg aldri der særlig lenge, fordi det er kun forbundet med lidelse for min del. Om jeg skal være ærlig så tror jeg offer-rollen ikke er den samme identiteten til noen, men for noen har det blitt det.
Jeg tror på at det er et valg, vil jeg forbli der eller gå ut av det.
Siste kommentarer